23. sep
savn: Casper hadde et langt og godt hundeliv. Den lille hunden har etterlatt seg et stort savn.FOTO: HALVARD BERGET
 
Liten hund lærer naken mann å gråte
Det måtte et 10 år langt samboerskap med en småhund til før jeg forsto hva de små ting og rutiner i hverdagen betyr. Jeg er et vanedyr mer enn jeg trodde.

Publisert: 20.aug.2015 08:50
Oppdatert: 20.aug.2015 09:06

Elverum: Da Casper nylig gikk ut av tiden, var det som om jeg med ett oppdaget sider ved meg selv jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg som i alle år har skjemtet med at den røveren skulle jeg helst ha vært foruten, sitter avkledd, tom og trist tilbake. Det er som at jeg er følelsesmessig naken. Ingen som lenger møter meg i trappa om morgenen, trippende etter å få komme ut. Ingen som lenger møter oss i døra, logrende og glad. Ingen som lenger setter bebreidende øyne i meg, med et uttrykk som spør: «Hva er du har drevet med nå, da?»

«Om bare den som går omkring på to, var like snill, så trofast og så go’. Da skulle alle menneske’ få se, at væla vill blitt et bedre sted», skrev og synger William Kristoffersen i Ole Ivars. Banalt, ja vel, men jeg kunne ikke sagt det bedre. «Jeg kan ennå føle savnet, så ikke si det vare bare en hund».

midlertidig?

Casper åpenbarte seg for oss på min 50-årsdag. Yngstedattera Silje kom drassende med noe som mest minnet om ei forvokst, hvit rotte. Jeg inntok umiddelbart motorvegulykkereaksjonen; «dette angår ikke meg». Det var nettopp det krypet kom til å gjøre. Casper, som like til sin dødsdag minnet om en valp, hadde knapt kommet ut av sitt egentlige valpestadium før han tok sete hos oss. Ment som midlertidig opphold. Der ble han.

Gudene skal vite, og vet sikkert også hvordan jeg i alle år sutret og klaget over hvor brysomt det var å måtte være bundet til en hund, og hvor store begrensninger den vesle rakkeren la på min utfartstrang. Da ungene i sommer var i sitt høyeste feriemodus, med reising både hit og dit, lot jeg det klart skinne igjennom at jeg mente de burde ta et ansvar for hundetassen, slik at mor og far også kom seg ut i væla. Da to var i på familieferie i Danmark og hundens rettmessige eier forlystet seg på Kreta, undertegnet jeg samtlige SMS-er til de ferierende med: «Hilsen HB Kennel & Krutt. Spesialområde: Småhunder uten tegn til livets slutt».

Gråt

Jeg angrer hvert eneste ord. Knappe fire uker senere lå Casper død på kjøkkengolvet en morgen vi sto opp. Nesten på dagen 11 og et halvt år gammel, på 70-årsdagen for Hiroshima-bomben. Jeg gråt da jeg spadde opp graven i hagen.

I eget hode hadde Casper bjørnens styrke og løvens spenst. Fullstendig uredd. I mine mest dristige stunder påsto jeg også at han hadde hustruens stahet. I alle fall følte jeg ofte at det var to mot en. Under Elverumsdagene fikk jeg en rød rose av Terje Lund på Ap-stand. Jeg satte den på Caspers grav, dagen etter jordfestelsen. Egentlig var ikke Capser noen god sosialdemokrat. Han tålte knapt unger og så ingen verdi i «unge slekter». Han tålte definitivt ikke folk med annet etnisk opphav enn sin egen vertsfamilie. I Caspers nærvær var jeg livredd for nærkontakt med mennesker med annen hudfarge. Da utenlandsturene mye av begrenset seg til camping i Sverige, satt jeg som oftest i helspenn utenfor vogna, i panisk angst for at unger eller mørkhudede skulle komme for nær. Ofte lurte jeg på om de utallige campingturene til Sverige hadde gjort ham videre godt,- om han på uforklarlig vis hadde klart å snappe opp noe om Sverigedemokraterna.

liten men stor

«Fin katt», bemerket guttungen da han observerte Casper for en del år siden. Selvsagt en lite flatterende kommentar for han i den andre enden av båndet, men jeg mener å huske at jeg tok det som en mann. Casper var av rase en typisk jentehund, men han var ualminnelig stor for arten, og det gjorde at jeg med noenlunde hevet hode våget meg ut blant folk med ham. På en av vår aller siste kortgåtte lufteturer var det nok en gang noen småjenter som utbrøt; «Å, så søt valp!». Casper lurte dem alle. Han var ingen valp, han bare så sånn ut. Jeg tror heller ikke han likte å bli kalt søt. Han var kar.

Barnebarnet Emma var med på begravelsen, og opplevde døden før første gang i sitt snart åtteårige liv. Hun er blitt fortrolig med at Casper nå er i hundehimmelen. Til den himmelen vil også jeg. Men det har ingen bråska. «Jag tänker inte kola vippen», som det synges i den siste dansbandslåta jeg plaget Caper med. «Om vi nu alla ska den vägen vandra, så kan jag gärna vandra sist».

Takk, kamerat.

 
Telefon: 400 03 450   /   Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør:Gøran Kristiansen », 977 63 706
iElverum har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
iElverum bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no
Telefon: 400 03 450   /   Tips oss: Skjema »
Ansvarlig redaktør:Gøran Kristiansen », 977 63 706
iElverum har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
iElverum bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no